Å bryte = en forbrytelse?

Om det å bryte....

Jeg har holdt på med idrett helt siden jeg var liten gutt, jeg har opplevd litt suksess, men også mange, mange nedturer.. Likevel har jeg sjeldent valgt å bryte konkurranser..

Det finnes ingen ting godt i det å bryte en idrettskonkurranse, det sees på som et nederlag og der er en tabu i mange idrettskretser. Enkelte vil også mene det er en feig handling og noe idrettsutøvere bare gjør for å unngå å tape for sine konkurrenter…

Om det må folk få mene hva de vil.

I går valgte jeg å bryte. Jeg kunne  rett og slett ikke fullføre Transgrancanaria 84K. Jeg tror ikke jeg hadde klart det selv i rolig, rolig tempo. Korte bakker føltes som de høyeste fjell, å løpe nedover fikk magen til å slå salto og tanken på å spise var fjern.

Omgangssyke innhentet meg fredagskvelden, hodepine, lett feber og kvalme snek seg på i løpet av natten. Likevel lurte tvangsoptimismen meg til start. At starten ble 15 minutter etter resten av feltet på grunn av spansk logistikk gjorde selvfølgelig ikke ting bedre, men det ble etterhvert en bagatell målt opp mot helse problemene.

Det var det eneste fornuftige valget –å bryte.  Det  er aldri et lett valg for en idrettsutøver, aldri et valg en idrettsutøver er stolt av og kanskje et valg ikke alle vil akseptere fult og helt, uansett grunnlag.

Jeg skriver ikke dette bare for å renvaske meg selv, for å unnskylde eller dekke over. Jeg skriver dette for å belyse et spørsmål – Når er det egentlig greit å bryte?

Når det ikke går som forventet?

Når motivasjonen forsvinner?

Når helsa sier stopp?

Kan vi ikke alltid klare å karre oss til målstreken?

Dette er vanskelige spørsmål som jeg ikke evner å svare godt på. Det må bli opp til hver enkelt, tror jeg. Hvor man velger sette sin egen grense for det å bryte må kanskje være et individuelt valg?

Jeg har satt min grense. Den går der når ting som er gøy ikke føles gøy lengere, når jeg lider på feile premisser og ikke kan se hva godt det jeg holder på med kan føre med seg. Når negative tanker fyller opp hodet og sparker ut de positive en etter en…

Da tenker jeg  det er greit å gi seg, reise hjem og legge seg under dyna til, som denne gangen, magen er tømt og hodet igjen kan fylles av lyst og pågangsmot…

Heldigvis finnes det alltid nye utfordring, nye mål og nye konkurranse. For den ene konkurransen er bare et kort øyeblikk. Det positive bringer vi med oss, det negative kan vi legge bak oss...