Utmattelsen

Under lengere konkurranser er det alltids en fare for å møte veggen.

Du blir utmattet .Du må ned i kjelleren. Du må grave og grave for hente fram de siste kreftene. Vri om tua og presse safta ut av sitronen..

Dette har skjedd med meg hver gang jeg har prøvd meg på lengere løp, løp over 42 kilometer, det som populært kalles ultraløp.

Det store spørsmålet for meg før lørdagens konkurranse på Gran Canaria er: Hvordan kan jeg unngå dette denne gangen?

På kortere løp kjenner jeg alltid at melkesyren kommer sigende på, jeg surner i beina og oksygenmagelen får musklene til å stivne. Smerten kommer og det gjør vondt, veldig vondt. Heldigvis er dette bare en kortvarig smerte, en smerte som fort går over. Det er som å rive plasteret av et sår i en kjapp bevegelse. Det svir litt der og da, men så er det over og ting går tilbake til normalt på et øyeblikk. Og da står jeg ofte på en fjelltopp og nyter utsikten sammen med andre likesinnede løpere.

Under og etter de lange løpene er det ikke sånn. Jeg må løpe saktere og jeg må løpe så mye, mye lengere; opp og ned, opp og ned..Jeg kjenner knapt nok på syra, det bør jeg hvertfall ikke gjøre, men etterhvert tømmes kroppen for krefter likevel, den slukner, utmattelsen overmanner meg sakte men sikkert, den bringer smerte, sult og kvalme. Det varer lenge og når jeg passer målstreken og det hele bør være over...Forsvinner ikke utmattelsen, den blir værende, og den plager meg i timer, i dager og noen ganger i uker..

Det er som om plasterert vil ikke av, jeg sliter og river, men det vil ikke løsne. Og så kommer muskelsmertene, "gangsperra", den sniker seg på allerede etter noen timer, øker på den første dagen, forverres dag to og holder seg stabil langt ut i dag fire og fem.

Jeg er vant til å åpne hardt. Få det hele til å gå fort over, komme meg fort opp og fram. På lengere løp fungerer ikke dette, det har jeg fått kjenne på gang etter gang..

Hva skal jeg gjøre?

Jeg tror jeg må ha en plan denne gangen, en strategi som ikke kan slå sprekker, en langsiktig "gameplan" som jeg følge til punkt å prikke..

- Det nytter neppe forsøke å karre til seg et forsprang og håpe på at det holder inn når sprekken kommer.  

- Det nytter neppe dele opp løpet i 1000 metere og tenke en, etter en...

- Det nytter hvertfall ikke å åpne så hardt som jeg har gjort på tidligere løp og håpe formen er så mye, mye,mye bedre enn den var da

Kan det nytte å åpne mye roligere enn man kunne tenkt seg, følge med på pulsen, løpe sitt eget løp, være anonym, være kynisk og legge seg bak..Er det dette som kan være løsningen..

Løpe som et spøkelse, holde hodet kaldt, være kalkulert og håpe det er andre som sprekker denne gangen..

Kanskje det?

Uansett planlegging, strategi, "gameplaner" og tanker jeg har før løpet . Avgjørelsen på hva jeg gjør tar jeg ofte akkurat i det startskuddet går. Om mulig blir det nok sånn denne gangen også..

Mottoet må nok likevel være det som står på bildet under: "Run like there was no tomorrow"

Slitenheten, smertene,"gangsperra" og utmattelsen kommer samme hva. Det er det eneste som er garantert ved slike lengere løp...