Å bryte = en forbrytelse?

Om det å bryte....

Jeg har holdt på med idrett helt siden jeg var liten gutt, jeg har opplevd litt suksess, men også mange, mange nedturer.. Likevel har jeg sjeldent valgt å bryte konkurranser..

Det finnes ingen ting godt i det å bryte en idrettskonkurranse, det sees på som et nederlag og der er en tabu i mange idrettskretser. Enkelte vil også mene det er en feig handling og noe idrettsutøvere bare gjør for å unngå å tape for sine konkurrenter…

Om det må folk få mene hva de vil.

I går valgte jeg å bryte. Jeg kunne  rett og slett ikke fullføre Transgrancanaria 84K. Jeg tror ikke jeg hadde klart det selv i rolig, rolig tempo. Korte bakker føltes som de høyeste fjell, å løpe nedover fikk magen til å slå salto og tanken på å spise var fjern.

Omgangssyke innhentet meg fredagskvelden, hodepine, lett feber og kvalme snek seg på i løpet av natten. Likevel lurte tvangsoptimismen meg til start. At starten ble 15 minutter etter resten av feltet på grunn av spansk logistikk gjorde selvfølgelig ikke ting bedre, men det ble etterhvert en bagatell målt opp mot helse problemene.

Det var det eneste fornuftige valget –å bryte.  Det  er aldri et lett valg for en idrettsutøver, aldri et valg en idrettsutøver er stolt av og kanskje et valg ikke alle vil akseptere fult og helt, uansett grunnlag.

Jeg skriver ikke dette bare for å renvaske meg selv, for å unnskylde eller dekke over. Jeg skriver dette for å belyse et spørsmål – Når er det egentlig greit å bryte?

Når det ikke går som forventet?

Når motivasjonen forsvinner?

Når helsa sier stopp?

Kan vi ikke alltid klare å karre oss til målstreken?

Dette er vanskelige spørsmål som jeg ikke evner å svare godt på. Det må bli opp til hver enkelt, tror jeg. Hvor man velger sette sin egen grense for det å bryte må kanskje være et individuelt valg?

Jeg har satt min grense. Den går der når ting som er gøy ikke føles gøy lengere, når jeg lider på feile premisser og ikke kan se hva godt det jeg holder på med kan føre med seg. Når negative tanker fyller opp hodet og sparker ut de positive en etter en…

Da tenker jeg  det er greit å gi seg, reise hjem og legge seg under dyna til, som denne gangen, magen er tømt og hodet igjen kan fylles av lyst og pågangsmot…

Heldigvis finnes det alltid nye utfordring, nye mål og nye konkurranse. For den ene konkurransen er bare et kort øyeblikk. Det positive bringer vi med oss, det negative kan vi legge bak oss...

Out of the cold and into the red-hot racing arena

Artikkel skrevet for Inov-8´s egen utøver- blogg; Home of the #committed athlete

Tykk på linken under for å lese:

Out of the cold and into the red- hot racing arena

Prolog:Transgrancanaria 2014

Lørdag klokken 08.00 lokal tid går startskuddet for årets første og sesongens lengste utfordring for min del..Transgrancanaria Advanced 82km! på Gran Canaria

Det blir kort fortalt et jævlig slit...men jeg liker det sånn og jeg tror det kan danne et godt grunnlag for resten av sesongen. Jeg tenker slik; 82 km i mars gjør 42 km i mai, juni, juli og august til en lek

De siste to dagen har blitt brukt til et par meget rolige turer i den siste delen av løypa. Personlg tror jeg det er viktigst å vite hva som kommer på slutten av løpet. Uavhengig av fysisk form og rutine så vil alle løper slite mot slutten av et slikt løp. Det vil bli en kamp like mye mot seg selv som mot klokken og konkurrenten. Det er på slutten du finner ut hva som bor i deg og hva kroppen din virkelig tåler. Det er nok kanskje det som trigger så mange..For ærlig talt er det fryktelig merkelig at så mange har lyst å utsette seg for dette.

Litt om løypa:
Løypa i år vil jeg beskrive som todelt.. Dette vil si at den starter på nordsiden og forflytter seg helt til sørkysten av øya med målgang ved fyrlykten i Meloneras (Maspalomas). De fleste av de i alt 4700 høydemeterene med stigning blir unnagjort på løpets første 44 km, da når vi løypas høyeste punkt på omtrent 1900+ høydemeter.
Bilde: Utsikt fra høyeste punkt mot mål i meloneras:

Etter toppunktet stuper det ned mot den lille landsbyen Sam Bartolome. På de neste 10 kilometerene er det nesten 1200 høydemeter sammenhengende nedover løpning. Dette blir løypas kritiske punkt for meg..De første 44 kilometerene passer meg perfekt, de siste 38kilomterene kunne jeg godt vært foruten:) Her kommer ordtaket "Den som skal være med på leken må tåle steken" inn. Det er bare å bite tenna sammen og kjøre på!!

Bilde: Jeg og Joel Nyberg løper opp endel av den lengste nedstigningen (underlag; brosten)

Det positive med avsluttningen av løpet at vi hele tiden har god utsikt med mål. Her kan noen kanskje tenke at dette kan virke demotiverende siden det til tider,som på bildet over, ser usannsynlig langt ut til mål. Om dette tenker jeg som Nansen gjorde under sin Grønlandskryssning i 1888 "Det er bedre at motviver sig til at gå og kempe, nåår du vet du kemper dig framut mot kjøttgrytenee" Nansen valgte derfor å kryss Grønland fra den øde østsiden mot den mer siviliserte vestsiden. Hotellet jeg bor på ligger ved mållinjen i Meloneras, der venter middagsbuffeten kl 18.

Bilde: Like før siste og bratteste nedstigning ( i underkant av 20 km til mål)

De siste 15 kilometerene er så og si paddeflate( De siste 10km er helt flate) Her gjelder det å skrape sammen det som finnes av indre motivasjon for å holde oppe gampen i trette bein..

Underlaget i løypa vekslere mellom mykere sti, grusvei, brosten og beittelitt asfalt mot slutten. Jeg tror det lønner seg med et par terrengsko med brukbart grep (blir det regn, blir det glatt som f..i enkelt deler av løypa) og en såle som tåler støt fra skarpe steiner; om det noen som lurer på skovalg...Jeg løper selv med Inov8 Trailroc 245.

Under følger løypeprofilen for 82 kilometer og Marathon distansen som mitt trivelige reisefølge Joel Nyberg fra Tromsø løpeklubb skal delta på. Marathon distansen følger samme rute som siste del av 82 kilometeren.

Bilde: Løypeprofil 82km

Bilde: Løypeprofil Marathon

Selvrealisering

Selvrealisering – Hvor går grensen?

I skrivende stund sitter jeg på flyet på vei til det som i bestefall kan kalles norske pensjonisters mekka; Gran Canaria…

Hva skal jeg der?  Jo, jeg skal løpe 82 km med 4700 høydemeter opp og ned på tørre og steinete stier…

Kombinerer jeg dette med famille ferie? Nei, jeg reiser ned helt alene for å tren og hvile i dagene før konkurransen..

Hjemme skal kona jobbe og slite, mens guttene mine må gå 8,5 timers skift i barnehagen. Og vi har ingen nær familie i umiddelbar nærhet rundt Finnsnes som kan steppe inn og avlaste en ettermiddag eller to.

Grensa for selvrealisering er nok etter ”normal” standard passert for lenge siden.

Har jeg dårlig samvittighet for dette? Ja ,det har jeg..

Tenker jeg på å sette meg på neste fly tilbake til Norge og avlyse hele greia? Ja, det gjør jeg…

Gjør jeg det? Nei, det gjør jeg ikke!

For jeg har satt meg et klart mål for 2014.  I 2014 skal løping prioriteres!

Ofte må vi ta valg. Valget var for meg denne gangen var: Fortsette  å konkurrere løping med økt innsats eller sette en strek og si meg fornøy med det jeg har gjort de siste årene.

Valget ble å fortsette. Konsekvensen;  at prioriteringer som å reise alene til Gan Canaria for å trene og konkurrer må gjennomføres…

Dette er selvfølgelig noe vi har diskutert i heimen. Vi har gått flere runder og vært ærlige med hverandre.

Og det handler også om å gi og ta ..Gran Canaria tur på meg nå. London tur på kona i mai, osv.

Og kanskje kan det komme noe positivt ut av dette. Kanskje kan selvrealisering på dette nivået gi økt motivasjon og livsgnist. Noe som igjen gir økt tilstedeværelse og innsatts i det daglige.. Det vil vise seg.

Og til slutt.

Selv om jeg for øyeblikket sliter  med dårlig samvittighet etter å ha levnet familien alene på Finnsnes for å gjøre en ekte egotripp til Gran Canaria, så er jeg ikke bekymret for at det ikke skal gå bra der hjemme. For guttene og huset er i de beste hender. Jeg vet at jeg har en rasende flink, effektiv, vakker, sterk  og ikke minst snill kone!